Dødeboken

Den egyptiske Dødeboken gir en klar mening.
Selv for mennesker som lever 1000-er av år etter dens benyttelse.

Det handler om mennesker som ser rett inn i Kaos.
Og som forholder seg til døden som noe svært reelt.
De forholder seg til etterlivet som noe mer reelt enn livet.

Fordi de vet at Det Ikke Er Håp.

Yokos We Are Dying kan sees som en fortsettelse av den Tibetanske Dødeboken.
Og vi må anta at buddismen dels kan forstås som mennesker i møte med vesten og dermed også Afrika og Egypt som tilstand.

De visste plutselig hva de rømte fra.

Yoko kan som amerikaner sees som et rop over til Kina.
Kina aner ikke at dette kommer til å ramme dem med full kraft.
De sender mennesker inn i landomeråder som viser tegn til forvirrende tanker.
Yoko er en av dem selv.

Med den forståelseshorisonten er det mulig å nevne noen flere typiske Dødebøker.
Thomasevangeliet som en poengtering av verdens virkeligheter.
Den kan umulig ha havnet i Afrika og gjenfunnet rett etter den andre verdenskrigens jødeutslettelser uten at den hadde blitt Gjemt Unna.

Hinsides Godt Og Ondt av Nietzsche som et siste brev til Elisabeth før hun dro til Paraguay er den andre, for meg, viktige.